Gjensyn med et velbrukt vindu

21.mars 2001

Det var en av de dagene hvor du merker våren i lufta. Endelig! Bare noen små isflekker på bakken og årets første opplevelse av varme solstråler mot ansiktet.

Hanna og jeg på vei opp bakken til bilen for å dra i barnehagen. Vi hadde egentlig litt dårlig tid, men hva gjør vel det når våren gjør sin ankomst med sangglade fugler og en sol som varmer i nakken. Vi snudde oss samtidig og rettet nesen mot sola, lukket øynene og sto stille en stund. Vi var enige om at det var fint for oss begge med flere fregner, og at her kunne vi nok stått en stund. Hånd i hånd gikk vi mot bilen, til en ny dag med nye muligheter.

Det finnes ikke noe deiligere enn en dag i barnehagen for Hanna. Glad og full av latter løper hun inn som alltid, en kjapp klem og så «ha det»

Jeg hadde kommet til bilen da Hanna ropte fra vinduet. Det pleide hun aldri å gjøre. «mamma, mamma – en klem til» Jeg var allerede for sent til jobb, men hvem kan vel motstå verdens vakreste Hanna, så jeg løper tilbake, bøyer meg ned til det lave vinduet Hanna har åpnet, og to små armer smyger seg rundt halsen min. «ha det mamma»

24. mai 2016

Jeg kjenner spenningen i kroppen og hjerteslagene som taktfast øker. Jeg gleder meg og gruer meg. Kjenner gråten svi litt i øynene, men skyver den vekk. Jeg er på velkjente trakter, og jeg har ikke vært her på 15 år. Bilen som fører meg opp den siste bakken til barnehagen. Alt ser nesten ut som før – vårlig, rent, porten har fått ny lås, det er helt stille – det er ingen barn ute akkurat nå. Det er mørkt på den gamle avdelingen til Hanna – kanskje er de ute på tur?

Der er vinduet! Jeg går forbi – kjenner litt på det i det jeg passerer og går inn. Velkjente sandkorn under sokkene, alle lydene fra glade og nysgjerrige barn. «hva heter du?» «hva gjør du her?» «jeg heter Joachim» «denne har jeg laget»  Det er fint å være her og fint å føle seg velkommen. Det er rart å gå rundt, vemodig og samtidig flott. «Eventyrerne» er tilbake fra tur, og den gamle avdelingen til Hanna er full av liv. Rommene er de samme, men virker mindre. Øynene mine er  15 år eldre, jeg er annerledes, er på reise for å se og kjenne på ny. Jeg står litt inne i rommet og nærmer meg sakte vinduet hun sto i for 15 år siden. Det vinduet og den situasjon jeg så ofte har tenkt på i alle disse årene. Vinduet er velbrukt og slitent. Som Hanna har mange åpnet vinduet i ulike ærend. Jeg kjenner varmen bre seg, og jeg føler takknemlighet over et gyllent øyeblikk som har gjort all verdens forskjell i disse 15 årene!

Plutselig ser jeg henne slik hun var i vinduet den gangen – i stedet for de vage men dog så verdifulle bildene av vår siste klem. Ansiktet hennes, stemmen hennes,uttrykket hennes, hva hun hadde på seg, varmen fra hendene hennes rundt min hals.

Det er fint med en påminnelse på noe jeg innerst inne vet; «Det er vanskelig for meg å se med lukkede øyne, annet enn et falmet bilde av det som var» Noen ganger er det viktig å se en gang til!  Jeg er glad jeg har hatt mot til å legge ut på oppdagelsesreise og se en gang til. Det er tøft og det er verdt det. Gaven var et nytt gyllent øyeblikk – en fornyelse av det viktigste jeg noensinne har gjort. Å ta meg tid til å gå tilbake til Hanna som sto i vinduet og ventet på meg for 15 år siden. Det nye bildet jeg har med meg denne gangen er levende og mer nyansert, og jeg kan ta det helt inn.

Takk til de herlige kidsa i dag!

(Hanna ble syk alvorlig syk 23.mars og døde 26.mars 2001 av hjernehinnebetennelse, 5 1/2 år gammel)