21.mars 2001
Det var en av de dagene hvor du merker våren i lufta. Endelig! Bare noen små isflekker på bakken og årets første opplevelse av varme solstråler mot ansiktet.
Hanna og jeg på vei opp bakken til bilen for å dra i barnehagen. Vi hadde egentlig litt dårlig tid, men hva gjør vel det når våren gjør sin ankomst med sangglade fugler og en sol som varmer i nakken. Vi snudde oss samtidig og rettet nesen mot sola, lukket øynene og sto stille en stund. Vi var enige om at det var fint for oss begge med flere fregner, og at her kunne vi nok stått en stund. Hånd i hånd gikk vi mot bilen, til en ny dag med nye muligheter.
Det finnes ikke noe deiligere enn en dag i barnehagen for Hanna. Glad og full av latter løper hun inn som alltid, en kjapp klem og så «ha det»
Jeg hadde kommet til bilen da Hanna ropte fra vinduet. Det pleide hun aldri å gjøre. «mamma, mamma – en klem til» Jeg var allerede for sent til jobb, men hvem kan vel motstå verdens vakreste Hanna, så jeg løper tilbake, bøyer meg ned til det lave vinduet Hanna har åpnet, og to små armer smyger seg rundt halsen min. «ha det mamma»
24. mai 2016
Jeg kjenner spenningen i kroppen og hjerteslagene som taktfast øker. Jeg gleder meg og gruer meg. Kjenner gråten svi litt i øynene, men skyver den vekk. Jeg er på velkjente trakter, og jeg har ikke vært her på 15 år. Bilen som fører meg opp den siste bakken til barnehagen. Alt ser nesten ut som før – vårlig, rent, porten har fått ny lås, det er helt stille – det er ingen barn ute akkurat nå. Det er mørkt på den gamle avdelingen til Hanna – kanskje er de ute på tur?
Der er vinduet! Jeg går forbi – kjenner litt på det i det jeg passerer og går inn. Velkjente sandkorn under sokkene, alle lydene fra glade og nysgjerrige barn. «hva heter du?» «hva gjør du her?» «jeg heter Joachim» «denne har jeg laget» Det er fint å være her og fint å føle seg velkommen. Det er rart å gå rundt, vemodig og samtidig flott. «Eventyrerne» er tilbake fra tur, og den gamle avdelingen til Hanna er full av liv. Rommene er de samme, men virker mindre. Øynene mine er 15 år eldre, jeg er annerledes, er på reise for å se og kjenne på ny. Jeg står litt inne i rommet og nærmer meg sakte vinduet hun sto i for 15 år siden. Det vinduet og den situasjon jeg så ofte har tenkt på i alle disse årene. Vinduet er velbrukt og slitent. Som Hanna har mange åpnet vinduet i ulike ærend. Jeg kjenner varmen bre seg, og jeg føler takknemlighet over et gyllent øyeblikk som har gjort all verdens forskjell i disse 15 årene!
Plutselig ser jeg henne slik hun var i vinduet den gangen – i stedet for de vage men dog så verdifulle bildene av vår siste klem. Ansiktet hennes, stemmen hennes,uttrykket hennes, hva hun hadde på seg, varmen fra hendene hennes rundt min hals.
Det er fint med en påminnelse på noe jeg innerst inne vet; «Det er vanskelig for meg å se med lukkede øyne, annet enn et falmet bilde av det som var» Noen ganger er det viktig å se en gang til! Jeg er glad jeg har hatt mot til å legge ut på oppdagelsesreise og se en gang til. Det er tøft og det er verdt det. Gaven var et nytt gyllent øyeblikk – en fornyelse av det viktigste jeg noensinne har gjort. Å ta meg tid til å gå tilbake til Hanna som sto i vinduet og ventet på meg for 15 år siden. Det nye bildet jeg har med meg denne gangen er levende og mer nyansert, og jeg kan ta det helt inn.
Takk til de herlige kidsa i dag!
(Hanna ble syk alvorlig syk 23.mars og døde 26.mars 2001 av hjernehinnebetennelse, 5 1/2 år gammel)
Herlige Siri. Jeg skal følge bloggen din. Du forandret livet mitt, bare så du vet det 😌
Takk for at jeg fikk ta del i dette øyeblikket fra for 15 år siden.
Takk for nydelig tilbakemelding Agnete 🙂
Fantastisk
Takk HC 🙂
Tusen takk Siri for at du lar meg få muligheten til å kjenne på følelser, gode og vonde , i form av dine skrevne ord
Hei kjære deg 🙂
Takk for tilbakemeldingen og for at du deler! Klem til deg
Nydelig skrevet, Siri. En påminnelse om å ta vare på de små øyeblikkene – som kan være viktigere enn man aner. Takk!
Tusen takk Birgit. Ja øyeblikkene er så korte, og nesten umerkelige. Det er som du sier – om å gjøre å ta vare på de gyldne øyeblikkene
Hei, Siri. En varm hilsen fra din barndomsvenninne i Kjose. En vakker, og vond, beskrivelse. Mest vakker. Flott og sterkt. Nå vet jeg også litt om hvordan livet ditt har vært og er etter at vi mistet kontakten. Svær klem fra Arnhild
Hei Arnhild,
Tusen takk for fin hilsen, det var utrolig hyggelig. Ja det er som du sier både vakkert og vondt – stor glede og stor sorg. Håper livet ditt er godt! Stor klem fra Siri 🙂
Historien din traff meg midt i hjertet. Så viktig, trist og fint på en gang. Takk for påminnelsen om å være tilstede. Det er ikke alltid like lett, men jeg prøver.
Takk 🌸
Tusen takk Eva. Ja jeg vet – ikke alltid like lett å være tilstede her og nå, men det er utrolig flott når vi får det til! 🙂
Så utrolig modig du er Siri. Jeg har frysninger over hele kroppen som strømmer sammen på mange plan. Tenk at du reiste tilbake til vinduet og denne verdifulle klemmen. Takk for at du velger og våger å dele, jeg kjenner på takknemelighet.
Tusen takk kjære Randi 🙂
Det er som en vi kjenner sier: «Når «det» står og banker på, hjelper det ikke å gå forbi, men i gjennom.
❤️
Trist, vemodig, tøffe følelser og vakkert!! Så viktig det er å passe på (de små) øyeblikkene ❤️
De små øyeblikkene kan vise seg o
å bli de viktigste og mest verdifulle 🙂
Vakkert og så uenderlig sterkt ❤️